Time-out

Jeg trenger en time-out. 

Jeg trenger å trekke meg tilbake, inn i mitt eget skall og bare være.

Verden kan fort føles så stor for meg, og at alt og alle rundt meg beveger seg i en mye høyere hastighet enn hva jeg klarer å holde tritt med. Jeg forsøker å klamre meg fast, passe inn, følge med, men så blir jeg innhentet av realiteten som viser meg igjen og igjen at min virkelighet er en annen. Det er da det snører seg i brystet, angsten dukker opp og panikken melder seg; sorgen skyller over meg og det føles ut som at hele verden marsjerer forbi meg.

Det har alltid vært viktig for meg å passe inn og være en del av mengden, og denne sykdommen utfordrer meg til stadighet å bane min egen vei og finne stolthet og verdighet i nettopp det. I det siste har blikket mitt vært vendt mer utover enn innover som skaper en følelse av indre konflikt og kaos i hele meg.

Jeg merker hvor lett jeg havner i ubalanse, hvor skjør kroppen min er og hvor lite som skal til før alt føles for mye. Ting som jeg elsker å drive med, som jeg i utgangspunktet føler at gir meg både glede og overskudd, vipper så lett om til å bli stressrelatert og prestasjonsbasert og det er her jeg innser at jeg har en del garnnøster liggende som trengs å løses opp i.

Føles det ut som et stort nederlag? Ja, helt klart, men midt opp i all sorg og kaos skimter jeg også glimt av en personlig seier over å ta ansvar for mine egne behov når alt føles for mye. For noen år siden var dette umulig for meg, så selv om det føles som at alt stopper opp innimellom, blir jeg også bevisst på min egen fremgang; som jeg på gode dager klarer å bære frem med stolthet.

Selv om jeg føler meg skjør og sensitiv, så vet jeg med hvert fiber av min kropp at det nettopp er disse egenskapene som er min største styrke. Og selv om jeg av og til blir vippet av pinnen, så vet jeg innerst inne at jeg er på rett vei.

Jeg trenger en time-out.

Jeg trenger å trekke meg tilbake, inn i mitt eget skall og bare være.