Når du står foran meg

Jeg vil vise glimt av hele meg, heller enn en enkelt farge på paletten.

Jeg vil vise deg hele spekteret, og vise deg et helt kaleidoskop av hvem jeg innerst inne er.

Du blir møtt med arr iblant strekkmerker. Du skimter sårbarhet i all min utstråling. Du finner lekenhet i samspill med modighet og oppdager trygghetens flørt med evighetens tvetydighet. Du opplever den helligste stillhet i kjølvann av komplett kaos og plutselig gir alt mening.

Du får se livets kontraster oppstå på samme måte som sol og regn til sammen før har vist deg regnbuen. Du vet at sanden forsvinner når du klemmer for hardt og du vet at alt kan være over fortere enn det oppsto. Tiden opphører uansett, for tiden kan kun oppleves når den først defineres, og for deg kan et øyeblikk eller en evighet være det samme.

Du ser deg selv i meg, og du ser deg selv i det som nå har utvidet seg til å romme et helt univers. Plutselig ser du hvor liten jeg er, og hvor stor du er, og hvor stor jeg er og hvor liten du er. Du ser hvor stor verden er og hvor liten verden er, og det samme ser du for galakser, for univers og for alt som er.

Nå blir opp til ned, høyre til venstre; sort blir til hvitt og i all din forbauselse merker du at du endelig har landet. Du blir usikker på hva som kom først, og om det i det hele tatt betyr noe; alt du vet er at alt du nå har sett, har jeg sett sammen med deg, selv om alt jeg nå så var alt og ingenting av det samme, samtidig.

Aldri har du følt deg så levende,

Aldri har du følt deg så svevende,

Aldri har du følt deg sikrere,

På at alt du nå ser er sant.