Jeg vil bare være

Jeg vil være, på godt og vondt. Jeg vil vise alle sider av hvem jeg er; både dem som jeg lett og lystig viser frem, men også dem som jeg aller helst vil gjemme og glemme.

I flere år har jeg følt en skam knyttet til sykdom; som en mørklagt skygge har bredt seg over meg og som har tatt skikkelig tak i meg. Skyggen har skapt en frykt i meg, og den har representert en redsel for hva sykdommen vil gjøre ved meg, endre i meg; en dyp redsel for å bli sett med andre øyne og en redsel for å bli forlatt.

Skammen har i lang tid ført meg på avveie. Lenge har jeg ubevisst vist et fragmentert og velsortert utsnitt av hvem jeg er, i et slags forsøk på å skjule sykdommen. Over tid har jeg bygget opp en solid fasade og tredd på meg en maske for å kunne overbevise både meg selv og andre at jeg kun er den ene halvparten av hvem hele meg i virkeligheten er. Nå prøver jeg og øver meg på å møte verden med et mer ekte bilde av hvem jeg er; med alle mine oppriktige smil og opplevde skavanker.

I det siste har det blitt tydelig for meg, hvordan jeg sakte men sikkert har begynt å ta i mot hjelp og at muren jeg så lenge har gjemt meg bak har blitt revet ned. Når jeg nå skulle fly til Hellas på tur for eksempel, brukte jeg rullestol på flyplassen, og bruker den også her nede når gådistanser blir for store. Sykdommen blir så synlig i slike situasjoner; noe som lenge har vært min største frykt. Slike situasjoner byr på en sårhet, en skjørhet og nakenhet som gjør meg livredd, men som også bringer frem en egen stolthet over å kunne stå opp for og tørre å vise situasjonen jeg lever og hva den krever av meg, akkurat her og nå.

Jeg merker at noe skjer med meg når jeg føler meg som mest sårbar. Det er noe i meg som åpnes opp og jeg føler et slør av lettelse bre seg over meg, mens skyggen som lenge har regjert, sakte men sikkert falmer mer og mer bort. Klumpen i halsen dukker stadig opp, og ofte er jeg redd, men jeg føler også en helt egen følelse av frihet.

Jeg har ingenting jeg lenger trenger å skjule, ingen dobbeltliv jeg trenger å leve. Nå kan jeg heller bare øve på å være; nå kan jeg heller bare være meg.