Plutselig stoppet det opp. Helt uventet og samtidig ventet på samme tid. All automatikk stoppet opp, og alle dagligdagse rutiner ble brått kuttet. Over tid hadde kroppen føltes tyngre og tyngre, symptomene blitt flere og flere, og begrensningene større og større. Først ble sosiale sammenkomster sjeldnere, så skolegang, deretter ble handleturen på butikken for mye, og til slutt ble krysningen over dørstokken for stor den også. Litt etter litt, men samtidig så brått ble min største frykt realisert og jeg ble tvunget til å slippe taket i så godt som alt og alle jeg kjente til; til alt og alle som jeg følte jeg var en del av.
Høsten for to år siden husker jeg såvidt. Jeg husker sengen min med stripete dynetrekk som jeg lå i dag inn, dag ut, i kampmodus og full fortvilelse. Alt jeg ville var å late som ingenting hadde skjedd, og jeg la urealistiske planer om hvordan jeg fortest mulig kunne fortsette der alt slapp. Hele situasjonen føltes som et evig fritt fall, og jeg fikk et sykelig kontrollbehov for å prøve å stanse det hele. Jeg følte meg avkledd, i både bokstavelig og billedlig forstand, der jeg med dagene som gikk måtte se slaget tapt og tilbringe så godt som alle døgnets timer i sengen på soverommet. Lenge føltes det ut som jeg svevde mellom liv og død, og jeg innrømmer ærlig at jeg til tider stilte spørsmål til hvilket av de to utfallene jeg innerst inne ønsket aller mest.
Det hele føltes så meningsløst, og jeg som hele mitt liv hadde identifisert meg ut fra hva jeg gjorde, følte på et overveldende nederlag. Alt ble så tomt, mørkt og isolerende og jeg følte meg som ingenting. Som ingen verdens ting. Som et mørkt tomrom som visste verken frem eller tilbake, heller ikke hvordan jeg hverken skulle leve eller overleve. Jeg tror på mirakler, og en hel haug tårer, frustrasjon, angst, redsel og hundrevis av timer i meditasjon senere, fikk jeg en uvurderlig gave i oppdagelsen av at jeg faktisk vár ingen verdens ting, og at jeg faktisk vár all verdens ting på en og samme tid.
Det gikk opp for meg at jeg alltid hadde vært alt jeg noensinne hadde trengt å være, og at det var ingenting jeg trengte å gjøre for å bevise dette. Det var absolutt ingen jeg trengte å bevise eller overbevise for å føle meg verdig, for mitt verd var, er og vil alltid være ubetinget av all ekstern bevegelse, og vil alltid være der uansett hva som enn måtte skje i dette livet; på denne reisen som jeg har begitt meg utpå. For den jeg er, er sjelen min og er den samme som jeg alltid har vært; og den samme som jeg alltid vil være, til all evig, uendelig tid.
Jeg er sjelen min.
Leave a Reply