“Jeg er redd for å bli avslørt” svarte en stemme som føltes som en annen enn min, mens tårene trillet nedover kinnet.
Noe utenfor meg selv viste meg hvordan jeg forlater andre i redsel for å selv bli forlatt, og jeg kjente en enorm sorg skylle over meg.
Jeg følte meg sønderknust der jeg sto, midt i et hav av mine egne følelser; panikkslagen i en bunnløs sorg, og jeg kjente igjen desperasjonen etter noe eller noen å klenge meg fast til.
En klo strammet seg til i brystet og beina mine sviktet der jeg sto i et rom med to tilsynelatende fremmede søstre; alle tre med hvert vårt hjerte på vidt gap.
I ringens dans åpnet vi oss sakte men sikkert opp for hverandre, og lag etter lag ble prellet av gjennom ærlighet, åpenhet og ekte råskap.
Plutselig ble det klart for meg at det som jeg skammer meg mest for, gjerne er det som andre opplever som det aller vakreste.
Leave a Reply