Naturen er magisk. Helt magisk. Jeg har aldri vært så tiltrukket til naturen som jeg er nå. Når jeg nå kan kjenne på kroppen hva den gjør med meg, hvordan den trøster og betrygger meg. Naturen helbreder meg, viser meg alt jeg er en del av og alt jeg har å takke for. Den veileder meg, jorder meg, åpner øynene og sjelen min på en måte som bare naturen kan.
I dag har jeg viet hele dagen min på en gressflekk ute i hagen. Jeg har vært med naturen, pustet inn og ut sammen med den og kjent på tillatelsen og oppfordringen naturen gir meg til å bare være. Den forteller meg at jeg har alt jeg trenger, og ber meg ta i mot og fylle på med alt den har å gi meg. Helbredende solstråler, frisk luft, lukten av gress og blader på trær; tryggheten i jorden, fuglene som kvitrer, og den magiske atmosfæren som er i luften. Alt som bare er, som alltid har vært og alltid vil være. Kontakten og jordingen som oppstår, en kobling mellom min eksistens og jordens eksistens som alltid er én men som av og til føles helt separat, utrygg og villedende. Uro blir til fred, irritasjon til tålmodighet og pusten går fra å være overfladisk og rask; fra å nærmest sitte fast i brystet, til å bli myk, dyp og rolig. Jeg puster fra magen, inn og ut i takt med naturen. Negative ioner omgir meg, fra luft og jord og lys, som balanserer og nærer kroppen min fra innsiden ut. Naturen nærer én som alle, og vil bare gi og gi, uten å kreve den minste ting tilbake.
Naturen er magisk, og vi må ta vare på den og hedre den som den fortjener. Alle som én, én som alle, til evig tid, for alltid.
