Har du noen gang tenkt på hvordan tiden ofte føles som den raser av gårde, og andre ganger at den står på stedet hvil? At av og til har du god tid, andre ganger dårlig tid og at du gjerne ofte også føler på at du ikke har tid; og at den ikke strekker til.
Hva er tid? Er det tiden som forandrer seg, og som tikker og går, eller er det vårt forhold til tiden som forandrer seg ut i fra hva som skjer hos oss, inni oss, rundt oss; ut i fra hvor vi er, hva vi gjør og hva vi tenker.
Jeg tror at tid er subjektivt, som alt annet egentlig; og at tiden egentlig alltid står stille. Kanskje tid til og med ikke eksisterer, men at det er vi mennesker som har skapt et tidsbegrep for å ha noe konkret å forholde oss til, på samme måte som vi gjør med alt annet vi former og setter merkelapper på.
Jeg opplever av og til tid som et stort vakum, og i vakumet er det helt stille. Det er bare helt stille. Som et mørkt rom, hvor det er helt rolig, og det er kun meg der, samtidig som alt annet også er der. Jeg tror at det er dette vakumet som er, og at ingenting annet egentlig eksisterer. Jeg tror at dette vakumet også var der for tyveseks år siden da jeg tok mitt første åndedrag, og det vil være nøyaktig det samme den dagen jeg tar mitt siste. Jeg tror dette rommet alltid er her, men at tanker skygger over det, og fengsler meg i troen om at jeg har dårlig tid; at jeg har tapt tid, og at jeg må skynde meg.
Innerst inne vet jeg at tiden ikke er, og at det eneste som er, er rommet hvor alt er, og at det rommet alltid er; her.
