Her om dagen kom jeg over dette diktet som har tatt rot i hjertet mitt. Det beveger noe i meg, noe som gjør at jeg har lyst å lese det om og om igjen. Det er så sterkt, så rått, så nakent, og så ekte. Jeg vet at det var meningen at jeg skulle lese dette diktet, og nå vil jeg ramme det inn og henge det opp i gangen min slik at mennesker jeg møter på min vei også får anledning til å lese det. Det er så uendelig vakkert.

På spisebordet mitt står en fredslilje som jeg har fått i gave fra en person som betyr mye for meg. Fredsliljen representerer symbol for håp og fred, i tillegg til gjenfødelse og nytt liv. Jeg synes fredsliljen og diktet passet så godt sammen, og for meg oppleves de begge som sterke tegn for min livssituasjon, akkurat her og nå. Det er så vakkert, synes jeg,  hvordan tilsynelatende tilfeldige hendelser i livet viser seg å ikke være tilfeldige likevel, og at ting man kommer over, steder man oppsøker, personer som plutselig dukker opp i livet; filmer man ser, bøker man leser, sanger som blir spilt på radioen, alt, er retningssnorer og veiledning på livets vei. Uansett hvor brutalt livet kan være, så blir vi passet på, alle som én. Den siste tiden har jeg blitt mer bevisst på å legge merke til slike begivenheter i livet mitt, og hvordan alt henger sammen, og det gir en god ro og indre fred om at alt er som det skal være.

“…Våg å være sårbar,

ingen er av stein,

våg å vise hvor du står,

stå på egne bein.”